To av fjorårets største "Vimsdal-øyeblikk"....
Jeg har hatt gleden av å bytte ut kalender enda en gang, og legger bort den gamle med dens minner, flauser og typiske "Vimsdal" øyeblikk. Nå har jeg tenkt å dele noen med dere.
VIMSDAL-EPISODE 1.
I sommer var jeg i Hellas, med en venn av meg. Vi var til tider veldig turister og skulle en dag vasse i en sånn spesiell, iskald elv som ville gi oss et langt og godt liv eller noe i den retningen der. Vannet var som sagt iskaldt og det var skarpe steiner på bunn, så det var sterkt anbefalt å gå med gode sko. Dette hadde ikke vi fått med oss, og etter godt over en time på scooter (som gikk rimelig mykjy fortare enn 45km/t!) var det ingen tanke å snu for å gjøre noe med den saken, og det fristet ikkje særle å ofre eit par gode dyre sko som ikkje tålte vann. -Nei takk du.
Så vi begynte å sprade bortover i denne lykkeelven, og gledet oss stort til å finne hovedattraksjonen som vi så for oss var en oase-lignende kulp med tau som vi kunne slenge oss uti med, vi gledet oss virkelig. Etter en stund ble dette vannet veldig høyt og siden jeg hadde tatt med strandveska mi, måtte jeg svømme i det iskalde vannet med bagen over hodet, det ble en komplisert oppgave og veska endte med å bare bli bittelitt våt i bunnen. Yes, dette gjekk jo relativt bra tenkte eg. Sekken til Michael var også med og han klarte på et veldig underlig vis å kave seg over svømmedelen med sekken og livet i behold, trenger ikkje gå djupere inn på det nå.
En person vi hadde møtt ved parkeringsplassen sa at man skulle gå i ca 20min. Da vi hadde gått i ca 30min, begynte vi å undre på om det bare var oss som var treige, kanskje det var fordi vi ikkje brukte sko?
Etter vi hadde gått i 50 minutter tenkte vi, "nå er vi snart der, bare rundt neste sving nå!". Men ingenting av det vi forestite oss dukket opp etter den svingen heller.
Etter en og en halv time satte vi oss ned. Føttene var uten følelse og det var delvis lite/ ingen folk rundt oss lenger. Dette var da merkelig tenkte e, tjue minutters gange du liksom?. Til slutt ringte e ving-guiden som vi hadde hatt litt kontakt med, og spurte hva vi egentlig skulle se etter og hvor vi skulle gå for å fullføre denne turistattraksjonen. Det blei lenge stille i den andre siden av røret før e hørte en latter som fortalte meg at e virkelig hadde dummet meg ut. For tingen med denne attraksjonen var at man bare skulle VASSE littegrann i vannet for å få gull og grønne enger eller hva det nå som var lovet. Jeg følte meg veldig, -veldig dum, den svenske guiden hadde nå fått konstatert at norske blondiner var det dummeste som noen gang hadde satt sine ben på den greske jorden.
Etter omlag 3timer i det iskalde vannet med føtter som var følelsesløse. og kroppen litt ute av spill kom vi delvis hele tilbake til scooterene våres. Det var deilig, vi nøyt en kald cola, før e sjekket igjennom tingene i veska mi. Og elvens hell og lykke hadde ødelagt ipoden min som selvfølgelig hadde ligget på det lille området som hadde blitt vått. Tusen takk. Men det skal sies at det var en opplevelse som e ikkje gløymer med det fyste og at det var utrolig vakker natur der.
VIMSDAL-EPISODE 2.
Rett før jul var det gratis julekonsert i Johanneskirken i Bergen, her var det forskjellige artister som VAMP, Gabrielle o.l som skulle opptre. Siden de fleste andre vennene mine hadde reist heim te jul, så hadde e bestemt meg for å ta turen aleine.
Dørene åpnet en kl 16.30 og konserten skulle begynne en time etter. E labbet avgårde kvart over fire og tenkte at e var eit hestehode foran alle andre gratis-glade bergensere. På veien tok e ein sjelden stopp innom ein kebabsjappe og kjøpte ein kyllingkebab som var dagens middag.
Da jeg kom til Johanneskirken litt over halv fem var dørene åpnet, og køen var så lang som øyet kunne skue. E var ikkje før dei slue bergenserane allikvel, men e stilte meg fornøgd bakerst i køa og åt på dagens junk-middag. Men så plutselig, kvart på fem gjekk køen i oppløsning og alle løp rundt om kring. Hva i huleste var på ferde? E gjekk mot ingangen og så at det var en sidedør som blei åpnet og folk strømmet inn. E tuslet etter og kom just inn da døren blei lukket med eit smell bak meg og den gikk i smekklås. De hadde faktisk lukket dørene fordi det var fult, og der sto e med ein halv kyllingkebab i handa. Kva skulle e gjere? Gå ut igjen, slik at døra blei opna og fleir folk strømma inn? Gå inn med middagen og sette meg ned med med en halv kebab i handa? Nei, det blei for dumt. E bestemte meg for å finne ein søppelkasse, kaste kebaben og sette meg ned på ett ledig sete, for en plass måtte det jo være EN plass?
Det å finne en søppelbøtte i kirka er lettere sagt en gjort, men etter litt leting fant jeg omsider en stor metallbøtte stående ved siden av hovedinngangsdøra. Perfekt! Der kasta e resten av den stusselige, mindre gode kyllingkebaben og fant en ledig plass nesten helt framme ved scenen/alteret etterpå. Dette var jo bare min lykkedag! Konserten var kjempefin, og e både felte tårer og fikk frysninger langt nedover ryggen.
Da konserten ble det lang kø for å komme ut, og da e var ved utgangen fikk e eit gjensyn med det e trudde var søppelbøtta, som da selvfølgelig var kollektbøtta....
E er selvfølgelig utrolig lei meg for at e ga kirken en halv kyllingkebab istede for en 50-lapp, men forsvarer meg selv med at det var så lik en søppelbøtte som det kunne ha vært, og e e meget, meget lei meg for det.
Men nå er fjoråret lagt bak oss, og vi retter nesene mot det nye. -Ikkesant?
//Cam
